Fritids...

Nå sitter jeg atter en gang på Smøla. Men det er kjekt det. Har ommøblert på rommet mitt, og det ble riktig så koselig. Men her forleden trodde jeg faktisk at jeg var døden nær; jeg og Charlotte tilbrakte nemlig en hel dag på dette såkalte koselige rommet. Vi hadde ikke røyk, ingen energi og ingenting å knaskre på. Jeg lå henslengt på toseteren med one piece og syntes riktig så synd på meg selv. I et desperat forsøk på å gjøre tilværelsen bedre, byttet jeg plass og la meg på senga heller. Det gjorde ikke situasjonen noe bedre. Til slutt kjedet jeg meg slik at jeg fikk regelrett åndenød. Jeg prøvde å si til meg selv at i morgen skulle alt bli så mye bedre, men det hjalp ikke (bloggen lever endelig opp til sin tittel). Charlotte så fortvilet på meg og foreslo at vi bare skulle legge oss til å sove. Da var klokka halv ni... Men bortsett fra denne ene dagen har jeg hatt det fint. Vi ser tilbake på denne dagen og ler nå.

I kveld har jeg om mamma hatt det litt moro på Gunnars, min stefar, bekostning. Når han hadde gått og lagt seg, tok jeg mobilen hans. Jeg lagret mammas nummer i nabofyrens navn. Deretter skrev jeg fra mammas mobil: "Hei. Vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt dette, men jeg elsker deg! Tror ikke du føler det samme, men det er vel lov å håpe?". Og sendte det til Gunnar. Ha! Jeg syns jeg ser han. Da snakker vi åndenød da! Gleder meg til i morgen (nå vet du hvorfor "Fritids" er tittelen på dette innlegget).

Øvelseskjørt har jeg også rukket å gjøre, i min akk så travle hverdag. Jeg følte meg så trygg på kjøringa at jeg våget meg ut på hovedveien i går. Da kom det to biler i mot meg, og jeg trodde jeg skulle spy. Ja, jeg var redd. Øynene hadde sååå lyst til å falle på bilene, men jeg tvang meg selv til å se på veien. Og det gikk faktisk bra. Når vi kom i en skarp sving hylte mamma og tryglet meg om å følge svingen. Jeg påstod selvfølgelig at det var min intensjon, men hun var for rystet til å høre på meg. Vi får se om det blir noen neste gang.. Men hun skal egentlig ikke snakke; en dag skulle hun sjekke om lysene stod på og glemte helt å se på veien. Vi fikk en helvetes til sleng. Takker G.. for at det ikke kom noen i mot akkurat da.

Charlotte har forresten blitt voksen. Hun er ikke så barnslig som hun brukte å være. Jeg liker det ikke. Og det har jeg sagt til henne. Når jeg lente meg i mot henne for å fortelle henne at jeg hadde dretti ned dassen på senteret rett før vaskedamene kom, så hun bare rart på meg og gikk for å finne morrpølse i kjøledisken. Skjønner dere problemet mitt?